Når noen andre bestemmer

Jeg har nettopp satt meg ned foran datan og skal egentlig skrive ei innledning om åffer feministisk sjølforsvar bør inn i skolen. Jeg ut vinduet og ser snøen falle og legge seg som et hvitt teppe over hele byen. Jeg kan ikke unngå å få et lite snev av julestemning. Så begynner jeg å tenke på de som ikke kommer til å få ei ålreit jul i år. Jeg tenker nemlig på alle de 85 asylsøkerne på Ringebu statlige mottak som fra og med 31. desember må finne seg til rette på et helt nytt sted fordi mottaket de bor på skal legges ned. Jeg tenker på all den usikkerheten de har opplevd og at de, av alle fortjener ei julefeiring fylt av trygghet og glede. Jeg tenker på hvor urettferdig det er at de må bruke romjula på å pakke, ta farvel med gode venner, med et sted de har blitt kjent med og kanskje til og med kaller hjemme.
Så blir jeg sint. Jeg blir sint fordi at ingen har spurt de om de vil flytte?! Jeg blir sint fordi vi har et system som først og fremst tenker økonomi framfor mennesker. Og jeg blir sint fordi jeg føler en utrolig følelse av avmakt. Sannsynligvis i likhet med folka som bor på asylmottaket. De har jo ikke fått være med på å bestemme det her. Og hadde de fått det hadde framtida med sikkerhet sett annerledes ut. For den følelsen av avmakt er helt rettmessig. Det er nemlig ikke vi som bestemmer. Det er noen andre.
Men det betyr ikke at det er sånn det skal funke, åpenbart. Vi må gjøre avmakt om til makt men det kan kun skje ved at vi tar den!