Når noen andre bestemmer

Jeg har nettopp satt meg ned foran datan og skal egentlig skrive ei innledning om åffer feministisk sjølforsvar bør inn i skolen. Jeg ut vinduet og ser snøen falle og legge seg som et hvitt teppe over hele byen. Jeg kan ikke unngå å få et lite snev av julestemning. Så begynner jeg å tenke på de som ikke kommer til å få ei ålreit jul i år. Jeg tenker nemlig på alle de 85 asylsøkerne på Ringebu statlige mottak som fra og med 31. desember må finne seg til rette på et helt nytt sted fordi mottaket de bor på skal legges ned. Jeg tenker på all den usikkerheten de har opplevd og at de, av alle fortjener ei julefeiring fylt av trygghet og glede. Jeg tenker på hvor urettferdig det er at de må bruke romjula på å pakke, ta farvel med gode venner, med et sted de har blitt kjent med og kanskje til og med kaller hjemme.
Så blir jeg sint. Jeg blir sint fordi at ingen har spurt de om de vil flytte?! Jeg blir sint fordi vi har et system som først og fremst tenker økonomi framfor mennesker. Og jeg blir sint fordi jeg føler en utrolig følelse av avmakt. Sannsynligvis i likhet med folka som bor på asylmottaket. De har jo ikke fått være med på å bestemme det her. Og hadde de fått det hadde framtida med sikkerhet sett annerledes ut. For den følelsen av avmakt er helt rettmessig. Det er nemlig ikke vi som bestemmer. Det er noen andre.
Men det betyr ikke at det er sånn det skal funke, åpenbart. Vi må gjøre avmakt om til makt men det kan kun skje ved at vi tar den!

Vi trenger mye Thousand Island

Etter å ha liggi på latsida når det gjelder å oppdatere bloggen min førte regjeringas utspill om CO2 deponering på gasskraftverk til akutt skrivekløe.
Nå har regjeringa inngått en avtale med Statoil som sier at de ikke trenger å fikse CO2 rensing før 4 år etter gasskraftverket er bygget. Dette er et tydelig signal om hva som prioriteres, forholdet til Statoil går framfor en real miljøpolitikk.

Det er helt tydelig at SV, som egentlig har politikk mot CO2 forurensende gasskraftverk, blir fullstendig overkjørt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Ap er ikke akkurat kjent for å ha en miljøpolitikk som glitrer.

I tilegg strider dette mot regjeringens egen Soria Moria erklæring som sier følgende:
”Gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi vil vi sørge for at nye konsesjoner skal basere seg på CO2 fjerning”

Et sted er grensa nødt til å gå. Uansett hvor mye Thousand Island man tar på, er det ikke digg å svelge kameler. Det gjelder i alle fall når de er store som hvaler.

Argumentasjonen fra de som meiner det er viktig at vi fortsetter å være i regjering er at alternativet er så mye verre. Hva slags argumentasjon er det? En er da i regjering fordi en meiner en kan utrette noe og SV har faktisk klart å få igjennom noen bra saker, men likevel. Man går ikke inn i regjering for å være bremsekloss, man gjør det fordi man vil være byggekloss for noe bedre. En politikk vanlige folk tjener på og det håper jeg er det eneste vi får se framover.